Surfacing

Grunnen til at jeg velger denne overskriften er at jeg er så sinnsykt usikker. Hater å være på den måten, virkelig.

Jeg er så avhengig av en person. Vet ikke om kroppen min bare konstant prøver å rejecte det, eller om jeg bare er i dårlig humør fordi jeg føler meg helt ødelagt innvendig. Har så vondt i mageregionen etter sexen i ste at jeg nesten holder på å spy.

Anyways, jeg er så usikker på kjæresten min. Hater egentlig å skrive blogginnlegg om sånt, men det må jo ut en eller annen gang. Hver gang han sier jeg er glad i deg eller du betyr så mye for meg får jeg lyst til å bryte ut; er du virkelig det, gjør jeg virkelig det? Jeg er så påvirket av bruddet vi hadde for noen måneder siden.

Historien er enkel, vi ble sammen i Juni, og gjorde det slutt i oktober (rett før halloween). Jeg hadde mistet jomfrudommen min til han (noe som stod meg veldig sterkt), jeg var utrolig sårbar når det gjelder å bli glad i noen på den måten, og beskjeden jeg fikk var at han aldri hadde likt meg på den måten. Ikke at han er en av de player-aktige figurene. Greit nok at han er to år eldre enn meg, men jeg var den første kjæresten hans, og jeg hadde gått litt fort frem. Følte meg mer eller mindre psykisk voldtatt etterpå, abusa og brukt. Han mente jo ikke å såre meg, han visste ikke helt hva han gjorde i grunn. Og nå har jeg kanskje klart å fremstille han som en type han virkelig ikke er.

Derfor er jeg så usikker nå.
Selv om han oppriktig har sagt til meg at han virkelig mener det når han sier han er glad i meg. At han mener det når han sier at han vil være med meg "for alltid" eller "så lenge som mulig", og at han kan elske meg (vi ble enige om at "å elske" var noe vi ventet med, har ikke helt utviklet DEN følelsen for han enda, men det er close-up). Jeg er redd, jeg er sårbar. Jeg er ikke vant til å ha noen jeg er glad i på den måten, jeg er ikke vant til å bli "elsket" av noen, at noen bryr seg ordentlig om meg etter alt jeg har opplevd.

Jeg klarer liksom ikke å tro det. Og ting gjorde det ikke bedre etter den ene feilen, at vi gjorde det slutt. Fordi.. da kom alle følelsene mine i mot meg igjen. Jeg følte meg liten, ubrukelig, at ingen noen sinne kunne være glad i meg, og at det var sånn det alltid skulle være. Jeg er så redd for at det skal skje igjen. Har tenkt så mange ganger på å gjøre det slutt med han fordi jeg ikke takler det, har fortalt det til han, men det går ikke. Tenk hvor idiotisk, dum og utenksom man kan være. Jeg vil ikke avslutte det, det er kanskje vanskelig i blant, men jeg vil ikke leve et sekund utenfor det.



Okay.. til den fornuftige delen av blogginnlegget.

Føler at jeg alltid deler opp blogginnleggene mine i to deler; den som burster ut alle følelsene sine og konklusjonen.

Greia er at
Jeg tror selv at kroppen min går automatisk i forsvarsmodus i mot han. Følelsene mine kutter seg, jeg kommer med vrangtanker konstant hele tiden. Heldigvis klarer jeg å forsvare meg litt i mot det.

Jeg er så glad i han, ubeskrivelig. Tror jeg er en smule deppressiv fordi det er så jævlig masse som skjer rundt meg for tiden. Briefing:

• Jeg har blitt kastet ut hjemmefra, bor hos farmoren min.
  - Farmor og farfar krangler hele tiden
  - Mye mas
  - Savner familiefølelsen
  - Tenker alltid på de momentene som andre har, fisketur med far, shopping med mor, som jeg aldri har opplevd (litt steriotypisk, men eksempelvis).
• Hver eneste samtale med foreldre handler om penger..
• Kjæresten min er den eneste personen jeg føler et samhør til (selv om jeg har gode venner).
• Jeg begynner å få deppressive følelser - som jeg selvfølgelig prøver å bekjempe. Føler at hvis man skal gi seg nå, så kan man like så godt dø (og det er jeg ikke helt klar for).

FAEN så negativt ting skulle være -.-

SHIT ELLER.. kjemp eller dø sier jeg bare.

- Aleksandra