Surfacing

Jeg kunne bare ønske han ville ringe meg midt på natten bare for å si at han er glad i meg..

.. at han forstod at jeg ikke liker meg i omgivelsene jeg er i, og at han ville være den ridderen på den hvite hesten som ville gjøre alt for å redde meg.

.. at jeg ikke følte meg dum hver gang jeg ringte han for å fortelle noe etter han har lagt seg, eller egentlig ellers, at han faktisk var mer interessert i å snakke med meg når vi ikke var sammen. Føler av og til at det er så mange ting som mangler i forholdet mitt.. som jeg føler at mangler, som jeg føler jeg trenger.

Den følelsen når du føler deg etterlatt er helt jævlig. Jeg å aldri bli førsteprioritert med mindre jeg sier i fra, sånne ting gjør meg veldig lei meg. Jeg hater å få dårlig samvittighet hver gang jeg nevner noe liek this, jeg hater virkelig å tenke på at hver gang jeg sier noe til han, så kommer han aldri til å lære uansett.

Ikke misforstå meg, jeg elsker han, han er alt for meg. Han er verdens beste, men det er bare disse tingene som stikker i sjelen, som gjør meg usikker og som får meg til å revurdere om dette er noe jeg virkelig vil. Jeg bare sliter med å orke mer av dette av og til. Jeg vet at han ikke mener noe med det, det er bare sånn han er, men jeg hater å skrive melding midt i en samtale, så få beskjed 1t etterpå, jeg hater det. Jeg føler meg ikke verdsatt eller elsket, jeg føler meg bare som et lite leketøy man kan plukke opp og leke med, for så legge til siden av og til.

Når jeg snakker med venninne mine, som har kjærester, og ser liksom.. alle de søte måtene de får hilsninger på facebook, eller at kjæresten viser at han er stolt av henne ved å legge ut et bilde.. altså, PR er ikke viktig, det er det å føle seg betydningsfull i en annen persons liv som betyr noe, og jeg føler meg ikke betydningsfull..

Alle disse tingene er litt motsatt av hvordan jeg føler. Han sier at han elsker meg, jeg tror at han mener det, men jeg føler det ikke.

Where the hell did that confident bitch go?

På tide å skaffe seg litt ryggrad, jente!

~ A 

Ikke så superdigg å tilbringe påsken helt alene. Vet jeg kanskje kan virke litt sutrete når det gjelder akkurat her, for det er garantert mange i min situasjon. Men jeg føler at jeg blir desperat etter kontakt fra andre mennesker, og føler meg rett og slett pushy.

Kind of bad mood også fordi kjæresten min befinner seg i Japan akkurat denne uka her. Litt sånn smådeprimert, men det er ikke fordi han er borte, mest fordi jeg virkelig ikke tåler å sitte inne på et rom hele dagen uten fysisk kontakt i fra andre mennesker. Jeg elsker å game, men jeg er virkelig ikke en av dem som er skapt for å sitte innelåst med en datamaskin når det er såpass lange dager. Og jeg kjenner jeg blir ganske desperat av situasjonen.

Dessuten, så driver jo følelsene mine og går adundas! I alle fall gikk.
Fordi hele situasjonen blir ikke noe bedre når jeg får kontakt med kjæresten min liek kanskje en gang i døgnet. Nå har det jo roet seg ned for så vidt. Men alle de usikkerhetsfølelsene som bare slår seg av og på konstant hele tiden fordi jeg ikke klarer å slappe av, jeg klarer ikke å stole på han i noen situasjoner. Jeg er bare så redd for at; når jeg slapper av og stoler på han, så kommer han til å skuffe meg, for var jo det som skjedde sist. Men har jo innsett at å bekymre meg, ikke akkurat gjør meg noe mer lykkeligere, og siden han flytter til oslo for å studere har jeg to valg - akseptere og stole på, eller rett og slett gjøre det slutt med han, og det er noe jeg ikke tror jeg ville ha tålt (er jo derfor jeg bekymrer meg).

Føler meg rett og slett psykisk når jeg skriver dette. Men that's how it is, og jeg er så sinnsykt glad fordi jeg har denne bloggen - fordi jeg får sluppet løs alt det jeg føler av sinne, frustrasjon og av og til glede. Ikke at jeg er en normalt depressiv person, men jeg kjenner at påskeferien har tært litt på meg emosjonellt. Og jeg sitter nesten i det hjørnet der jeg ikke har lyst til å våkne opp til i morgen, ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg bare vil sove over hele påsken og bare våkne på søndag.

~ A

Jeg har alltid vært den jenta som ble invitert til det meste.
Jeg har alltid hatt venner rundt meg som har stått der for meg, og som har vært der for å høre på hva jeg har å si. Jeg har alltid hatt venner rundt meg som jeg kan dra til, være hos, ha filmkvelder sammen osv. Men ting har blitt litt annerledes den siste tiden.

Jeg og min tidligere bestevenninne, m vokste ganske fort i fra hverandre, og tingene hun gjorde; begynte å gjøre meg kvalm. Det tok ikke lang tid før jeg rett og slett bare ikke orket mer av henne. Så eksplosiv, frekk og så mye lack of respect.

Eksempel.
Når jeg fikk min kjæreste (som jeg har vært sammen med i snart 10 mnd nå) i juni, så begynte hun å baksnakke han right away. Hun kjeftet på meg flere ganger fordi jeg begynte å glemme de gamle vennene mine, og fordi hun mente jeg valgte han før henne og kalte både meg og han stygge ting.
Hun knyttet veldig sterkt bånd til en av mine beste venner (gutt). Jeg fortalte henne tydelig at jeg ikke ville at de skulle starte et kjærlighetsforhold fordi det hadde blitt så rart, rett og slett ubehagelig, men at hun fikk gjøre som hun ville fordi jeg ikke ønsket å kontrollere det. De ble sammen, og jeg fikk ståpels av all kjeften jeg fikk av henne for å blande meg inn i forholdet mellom dem.

Etter sånn... 3 eller 4 måneder, så slo de opp. Og de 3 - 4 månedene, hadde ikke jeg vært et tema i livet hennes en gang. Men etter det, søkte hun trøst hos meg, men jeg avviste det litt, fordi hun begynte å snakke stygt om en tidligere bestevenninne av oss som vokste fra oss for 2 år siden. Og siden da, har vi ikke snakket; og jeg ble fjernet på blant annet skype og facebook.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er fordi dette er grunnen til at jeg ikke er med den gamle vennegjengen min lenger.
Grunnen til at min tidligere bestevenn, pd glemmer å invitere meg til filmkvelder som var like tradition hver eneste helg før. Grunnen til at jeg ikke snakker med mange av dem lenger, og grunnen til at jeg kun er hos kjæresten min på fritiden, fordi jeg rett og slett ikke har så mange venner igjen. Det er veldig uvant, men jeg velger å tro at det er mye bedre å ha noen få, enn mange som ikke er så gode alikevel.

~ A

Jesus Christ.

Jeg tror jeg snart trenger et skikkelig dytt i baken. Er helt emotionless og har vondt inni meg konstant hele tiden, og jeg har ikke peiling på hvorfor? Det er liksom en vondt, kvalmende, stikkende følelse jeg kjenner i magen min, som flytter seg opp til en svak klump i halsen.. konstant når jeg tenker på han.

Vi har vært sammen i 9 måneder i morgen.
Men gawd, hvorfor er jeg så sinnsykt usikker? Jeg har nesten lyst til å banke litt vett i skallen til meg selv. Hva er det jeg er så redd for? Hvorfor klarer jeg ikke å roe meg ned? Jeg vet nesten ikke lenger. Jeg elsker han, mer enn noe annet, men jeg klarer aldri å ta til meg ordene hans, at han elsker meg. Hvorfor ikke? .. hvorfor kan jeg ikke bare godta det, og roe meg ned, hvorfor kan ikke klumpen i halsen bare forsvinne? Hvorfor?.. Stort sett bare spørsmål jeg sitter med, og jeg har ikke vært i noe godt humør de siste ukene heller. Jeg er redd for at han bare skal forlate meg, akkurat som sist, jeg er livredd for å bli sviktet og bedratt.. jeg er livredd for å se han i holde hånd i hånd med en annen en.

Hvorfor er jeg redd? Jeg forstår liksom ikke meg selv i disse tilfellene.
Jeg vet at han er min. Jeg vet det. Men det virker som om kroppen min blir usikker og redd hver gang en sang som "Forget" (Demi Lovato) eller Breakeven, som begge handler om kjærlighetssorg, kommer opp. Akkurat nå er jeg bare litt in rage med meg selv, og jeg er så redd, men jeg må faen meg gro litt ryggrad og tenke positivt, logisk og fremover. Selv om jeg ikke har lyst til å tenke så langt fremover, vi skilles jo tross alt til høsten da han stikker på universitet og etterlater meg her i småbyen min. Men vi skal jo fortsatt være sammen hver helg, og om vi holder, så skal vi jo flytte sammen om omlag 2 år. Men det er sånn som med alle kjærestepar at man helst vil være sammen konstant hele tiden (selv om han driver meg til vannvidd i blant, men det er en kvalitet med han jeg ikke kunne ha vært uten..)

Ihihi, jeg er ikke emo nå, bare litt frustrert over mine kvinnelige hormoner som sprader i alle kanter noen ganger... (y) Tipper de fleste jenter har det på den måten, faen så frustrerende! xD

Oppdateriiiiiiiiiiiiinggggggg.......

~ Alexandra

Den dagen som ikke er den beste, blir lysere med kjærlighet i nærheten.

Jeg føler at jeg har en person som betyr noe for meg i hele verden akkurat nå, kun en. Kjæresten min.. men det virker bare som om alle vil rive meg bort fra han. Det er ingen andre som virkelig forstår, ingen andre jeg kan gå til og ingen andre jeg kan snakke med. Det er sånn jeg føler det i alle fall.

Jeg vet ikke hva det er, men jeg er så utrolig sliten for tiden. Og skylden har gått på han tydeligvis. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg tror det er fordi jeg tilbringer hele helgen hos han hver eneste helg, men det er ikke så rart da. Jeg bor hos min farmor som driver et diktatur basert på hvordan ting skulle ha vært på 1800-tallet. Men det de ikke forstår er at jeg ikke er en person som har godt av å bli "tatt hånd om", som de kaller det. Jeg blir utslitt av alt sammen, mistanker og piss. Jeg orker ikke mer av det..
Jeg er glad i familien min, men det blir så utrolig mye av og til. Jeg har rett og slett ingen ønsker om at noen skal spørre meg hver dag om jeg har gjort leksene mine, jeg vil ikke at noen skal vekke meg og mase på meg hver morgen, jeg vil ikke at noen skal si at jeg må gjøre det, gjøre det og gjøre det, rett og slett ting som er totalt unødvendig at andre skal fortelle meg at jeg skal gjøre, ting jeg fint klarer å organisere selv.

Jeg får så vondt i hodet av all kranglingen. Jeg vil bare sette meg ned å gråte fordi jeg ikke kan holde rundt det varme brystet til kjæresten min og søke trøst og motivasjon. Jeg føler noen ganger at ting ikke er verdt å leve for noen ganger, men der er han og lyser opp som en solstråle foran meg, hihi.. selv om vi har våre uenigheter, og han har en klypende tendens til å irritere meg i blant.... men tror det er sånn man kan si at man elsker hverandre.. at man kan ha de samme følelsene uansett hva som skjer. Og jeg tror også at; jo closere man er, jo mer har man en tendens til å irritere hverandre, sad truth of life, lol x]

Men uansett.. jeg skriver skjeldent blogginnlegg med mindre jeg har noe på hjerte, så here it comes.
Snakket med pappa i ste på telefonen (en del ganger i dag). Og ting som har blitt nevnt er:

• At jeg må skjerpe meg på skolen!
  - Sånn til tross for at de siste prøvene og presantasjonene stort sett har ligget mellom 4 og 5+, ehhm..
• At jeg er mye syk, og må komme meg på skolen oftere.
  - Jeg er som alle normale mennesker, vi syntes det er betydlig mye mer behagelig å ligge hjemme i senga å slappe av i stede for å presse oss på skolen. Dessuten ser det ikke ut til at han klarer å peke seg selv ut som en grunn til at jeg får ofte hodepine og blir utslitt.
• Om jeg driver med narkotika og stoff i helgene fordi jeg tydeligvis er så utrolig sliten når jeg kommer hjem i fra kjæresten min.
  - Jeg er ikke sliten fordi jeg har vært hos kjæresten min, jeg er sliten fordi jeg må sitte alene i et hus 1 mil unna nermeste person jeg kan henge med med folk som skriker og folk som ønsker å kontrollere fremtiden min.
  - Har ikke du opplevd å være utrolig sliten etter å ha gjort mye en helg, eller sliten av tanken av at du vet du skal opp klokken 6 neste morgen?
  - For gods sake.. spurte du meg virkelig om dette? Tror du virkelig jeg er en av de partybitchene som ville ha prøvd det? Jeg er rett og slett skuffet over at du kan tro noe sånt om ditt eget barn!
• Om du ikke skjerper deg, så får du ikke lov til å være hos kjæresten din i ukedagene!
  - ÅJA.. så du skal ta bort det eneste trygge elementet jeg har i livet mitt da eller? Er dette en måte du skal drive meg til selvmord, jeg forstår ikke hvordan det her kommer til å hjelpe meg det minste.
  - Å true meg med å komme å hente meg er heller ikke noe vits, bare sånn at du vet det.

Det som er idiotisk er at han i det hele tatt prøver seg. Hvorfor? Fordi jeg allerede er så sinnsykt sta. Jeg lat meg ikke kontrollere, og dette er bare en annen syk måte å prøve å få meg i lenker igjen. Jeg er den ene "frihetsforkjemperen" i familien som faktisk tør å reise meg opp og si mine egne meninger. Jeg er den ene som faktisk ikke ønsker å leve et liv i lenkene. Nå har jeg endelig brutt ut av de faens lenkene, og jeg akter faen ikke å la meg knekke..

IKKE FAEN!

~ A

Wow. Ante ikke at kroppen min skulle gi opp så fort.

Det føles som om jeg er et skadet dyr ute i skogen som ønsker å kjempe videre, men ikke har mer krefter igjen. Følelsen av at kroppen gir opp, den harde hjertebankingen og å kunne kjenne blodet pumpes gjennom hele kroppen samtidig som energien blir dratt brutalt ut av deg kjenner jeg helt ned til margen akkurat nå. Sitter på biblioteket, orket ikke siste time akkurat i dag. Hadde ikke tenkt til å gymme uansett på grunn av de kraftige magesmertene jeg har fått på grunn av, du vet "den uka i måneden".

Har kranglet med kjæresten min. Eller jeg vet egentlig ikke hva vi har gjort, men han ønsket tydeligvis å snakke mer med vår felles bestevenn enn meg, så da antar jeg at det går rett vest uansett. Det føles i alle fall sånn, selv om jeg elsker han. Hodet mitt sier jeg skal dumpe han, kvitte meg med sårbarheten og move on, hjertet mitt sier noe annet.
Jeg bare hater at han ikke forstår hvor mye jeg faktisk har ofret for å være sammen med han, at jeg kvittet meg med hesten min fordi vi ble sammen igjen.

Og den delen av sjela mi som lagde et lite håp om at jeg faktisk kunne stole på et menneske igjen, ble bare brutalt drept når jeg fikk vite at han hadde falske følelser for meg november i fjor. Og å miste jomfrudommen sin til en person man trodde man elsket da, og du tror at personen er glad i deg også er brutalt. Det er kanskje ingen biggie, men den følelsen, og alt som ble ødelagt når det skjedde sitter i meg enda, og det kommer mest sannsynlig aldri til å forsvinne.

I desember ble vi sammen igjen. Han kom med tårevåte øyne og roser. Og akkurat nå kunne jeg ønske at jeg aldri falt for det. Ikke at han har bedratt meg, det er bare at han flytter til Oslo neste år, og han klarer aldri å tilpasse seg meg. Virker ikke som om han prøver en gang.

Vi krangler, eller jeg føler vi krangler. Jeg blir sur på han hele tiden.
Og nå i det siste, virker det ikke som om han bryr seg i det hele tatt. Setter leksene foran meg, spør aldri om vi skal finne på noe, og når jeg spør, så har han alltid lekser. Ikke at jeg ikke vil han skal gjøre lekser, men det er bare måten han sier det på, det sårer meg. Og når jeg prøvde å forklare han det, så ble han kjempedeppa, helt i fra seg og begynte å sutre - sånn jeg ser det i alle fall.

Brukte en litt røff tone mot han, men det hjelper liksom ikke på noen annen måte. Likevel klarte han å komme opp med en offending spøk (sikkert ikke ment på den måten i det hele tatt) som gjorde meg enda mer sint.
Jeg takler ikke sånt, jeg må virkelig kunne vite at personen takler meg som person, meg som menneske, og i den situasjonen - ja, jeg kan være en eksplosiv bitch, men det skal ganske mye til for å dra meg til det stadiet.

~ A

Jeg er normalt en jente som er veldig skoleglad. Jeg trives veldig med å være på skolen, jeg virkelig elsker å tilnærme meg kunnskap og jeg ser på skolen som et flott sted å være for å kunne utvikle meg.

Men det finnes også svake deler ved systemet jeg ikke er fullt så fornøyd med. Nemlig de ignorante lærerne som ikke har begrep på hva de faktisk uttaler seg om. De som ikke har begreper på hvordan de skal behandle folk. De som ikke skjønner at alle ikke har det like bra som alle andre, og de som faktisk har så vanskeligheter for å forstå at enkelte må tilpasses litt mer enn andre.

"Elevene skal tilpasse seg etter lærerne" er kanskje rett å si. Men lærerne må faktisk noen ganger tilpasse seg etter elevenes behov. Det er ikke sånn at når du kommer i jobb, trenger tilatelse eller relate til foreldrene dine. Det er ikke slik at du trenger melding av foreldrene dine når du kommer i jobb, og jeg hater å bli behandlet så utrolig respektløs som en elev. Det er kanskje deres arbeidsplass, men det er også vårt lærested. Vi har rett til å bli behandlet med respekt, og vi har rett til å bli tilpasset uten å få argumenter som "men tror du, du får det sånn når du kommer i arbeid også!?"

I dag har jeg hatt en av de mange negative opplevelsene med skolesystemet.

Det verste jeg vet er lærere som tar opp ting høyt i klasserommet.

Mitt tilfelle:
Jeg har ikke kontakt med moren min. Jeg snakker ikke med henne, og jeg vil helst holde meg unna henne fordi jeg ble kastet ut på grunn av stefaren min. Jeg klarte å glemme en mappe med loggbok (meldingsbok) og andre viktige papirer hos henne for to uker siden (familiemiddag fordi søsteren min flyttet til Australia).

Onsdag er dagen der klassen samles og leverer meldinger til læreren.
Hun satt og krevde at jeg skulle komme med loggboka mi. Jeg fortalte at jeg ikke hadde kontakt med moren min, og at jeg uheldigvis hadde klart å glemme permen min hos henne. Tok hun hensyn til det? Nei.
Hun satt og tok det opp høyt at jeg skulle ned på kontoret hennes i morgen, at jeg skulle og skulle og skulle. Jeg sa jeg absolutt ikke hadde mulighet, prøvde å forklare at dette var ubehagelig for meg, men tok hunhensyn? Nei.

Ikke at jeg sitter her og griner eller noe. Men jeg er så sinnsykt overrasket over hvor lite hensyn lærere tar. Når du sitter der som elev skal du like deg, du skal ikke bli uvenn eller bli tvunget til noe som personlig sett er vanskelig for deg. Det tar jeg som direkte trakkasering. Når jeg prøver å forklare at jeg ikke føler meg komfortabel med dette, er hun ignorant til bake. Hva faen slags trygghetsfølelse er det?!



De forteller deg jo at de er her for å passe på deg. Og jeg hater egentlig å bli passet på og fulgt opp. Jeg forstår at de har en regel her, og jeg forstår at jeg må tilrettelegge meg etter de reglene som de presenterer for oss. Men jeg vil absolutt ikke akseptere at de ikke klarer å respektere mine behov. Selv om vi ligger i en posisjon der jeg er elev og er underlagt henne som lærer.

Men som sagt, så er jeg hvem jeg er, og jeg kommer til å få henne til å virkelig høre det om hun virkelig ønsker en diskusjon forran de i klassen. Jeg er ikke akkurat redd for å vise mine litt mer primitive sider for å si det på den måten. Derfor håper jeg at hun kommer til å respektere hva jeg mener og hva jeg sier. Og at jeg faktisk slipper å få en anmerkning fordi jeg ikke har lyst, fordi jeg føler at dette undertrykker meg som menneske.

TNX BBS.

~ Alexandra 

Jeg er så lei av å hate, mislike, baksnakke og tenke stygt om de menneskene som har sviktet meg.

Jeg er lei av å være bitchy mot dem, jeg er lei av å snakke "dritt" (si hva jeg mener) om dem til menneskene som vil høre på hva jeg har å si. Jeg er lei av å si ting som egentlig ikke kommer til å bety noe. Jeg er lei av å være sint på mennesker som har sviktet meg gjennom alle disse årene. Jeg ønsker ikke å føle vondt om dem, jeg ønsker ikke å mislike dem, så jeg blokkerer de følelsene ute og er heller glad på deres vegne.

Mine tidligere bestevenninner er ikke venner lenger. Vi var en gjeng på 3 stk og nå er vi skilt. H. som var mer den sky i vennegjengen vår har fått seg kjæreste, lever et bra liv nå som jeg har forstått det og har blokkert meg på skype/facebook. Det gjør meg ikke noe, jeg er kjempeglad på hennes vegne og er sikker på at hun gjorde den rette besluttningen når hun gjorde dette.

Min bestevenn nr 2, M. har jeg mistet helt. Hun (ettersom jeg føler det) "horer" rundt.
I stede for å tenke på det på samme måte som meg (når H. blokkerte oss på facebook/skype), gjør hun alt for å snakke dritt om henne, hate henne og spørre hele tiden. Er liksom ikke fred å få. Orker henne rett og slett ikke lenger. Men vil ikke tenke noe negativt om henne, selv om det ikke er stort positivt å si.



Jeg har nok med mine nåværende bestevenner, som jeg føler passer bedre for meg.

Min kjæreste, A. som jeg er så utrolig, utrolig, ubeskrivelig glad i. Min bestevenn og kjæreste.
F. en av mine beste også. Kan snakke med han om absolutt alt. Selv om jeg har kjent han så vidt siden jula, kan jeg regne han som en av my best men!

Og det beste med det hele er at begge er gutter, så det betyr no drama. Liker det med gutter. De slipper "perioden" som alle jenter har, og de er så mye lettere å snakke om. Man slipper å høre så sinnsykt mye crap om andre mennesker (selvfølgelig kommer det litt ut av dem også, men det kan jo ikke sammenliknes med en jente).  

"I'm tired of dramaqueens, idiots,
blondies and stupid fucks.
Let me live my life as I want to live it and don't get in my fucking way"
Phrase of the day.

Alexandra ~

Grunnen til at jeg velger denne overskriften er at jeg er så sinnsykt usikker. Hater å være på den måten, virkelig.

Jeg er så avhengig av en person. Vet ikke om kroppen min bare konstant prøver å rejecte det, eller om jeg bare er i dårlig humør fordi jeg føler meg helt ødelagt innvendig. Har så vondt i mageregionen etter sexen i ste at jeg nesten holder på å spy.

Anyways, jeg er så usikker på kjæresten min. Hater egentlig å skrive blogginnlegg om sånt, men det må jo ut en eller annen gang. Hver gang han sier jeg er glad i deg eller du betyr så mye for meg får jeg lyst til å bryte ut; er du virkelig det, gjør jeg virkelig det? Jeg er så påvirket av bruddet vi hadde for noen måneder siden.

Historien er enkel, vi ble sammen i Juni, og gjorde det slutt i oktober (rett før halloween). Jeg hadde mistet jomfrudommen min til han (noe som stod meg veldig sterkt), jeg var utrolig sårbar når det gjelder å bli glad i noen på den måten, og beskjeden jeg fikk var at han aldri hadde likt meg på den måten. Ikke at han er en av de player-aktige figurene. Greit nok at han er to år eldre enn meg, men jeg var den første kjæresten hans, og jeg hadde gått litt fort frem. Følte meg mer eller mindre psykisk voldtatt etterpå, abusa og brukt. Han mente jo ikke å såre meg, han visste ikke helt hva han gjorde i grunn. Og nå har jeg kanskje klart å fremstille han som en type han virkelig ikke er.

Derfor er jeg så usikker nå.
Selv om han oppriktig har sagt til meg at han virkelig mener det når han sier han er glad i meg. At han mener det når han sier at han vil være med meg "for alltid" eller "så lenge som mulig", og at han kan elske meg (vi ble enige om at "å elske" var noe vi ventet med, har ikke helt utviklet DEN følelsen for han enda, men det er close-up). Jeg er redd, jeg er sårbar. Jeg er ikke vant til å ha noen jeg er glad i på den måten, jeg er ikke vant til å bli "elsket" av noen, at noen bryr seg ordentlig om meg etter alt jeg har opplevd.

Jeg klarer liksom ikke å tro det. Og ting gjorde det ikke bedre etter den ene feilen, at vi gjorde det slutt. Fordi.. da kom alle følelsene mine i mot meg igjen. Jeg følte meg liten, ubrukelig, at ingen noen sinne kunne være glad i meg, og at det var sånn det alltid skulle være. Jeg er så redd for at det skal skje igjen. Har tenkt så mange ganger på å gjøre det slutt med han fordi jeg ikke takler det, har fortalt det til han, men det går ikke. Tenk hvor idiotisk, dum og utenksom man kan være. Jeg vil ikke avslutte det, det er kanskje vanskelig i blant, men jeg vil ikke leve et sekund utenfor det.



Okay.. til den fornuftige delen av blogginnlegget.

Føler at jeg alltid deler opp blogginnleggene mine i to deler; den som burster ut alle følelsene sine og konklusjonen.

Greia er at
Jeg tror selv at kroppen min går automatisk i forsvarsmodus i mot han. Følelsene mine kutter seg, jeg kommer med vrangtanker konstant hele tiden. Heldigvis klarer jeg å forsvare meg litt i mot det.

Jeg er så glad i han, ubeskrivelig. Tror jeg er en smule deppressiv fordi det er så jævlig masse som skjer rundt meg for tiden. Briefing:

• Jeg har blitt kastet ut hjemmefra, bor hos farmoren min.
  - Farmor og farfar krangler hele tiden
  - Mye mas
  - Savner familiefølelsen
  - Tenker alltid på de momentene som andre har, fisketur med far, shopping med mor, som jeg aldri har opplevd (litt steriotypisk, men eksempelvis).
• Hver eneste samtale med foreldre handler om penger..
• Kjæresten min er den eneste personen jeg føler et samhør til (selv om jeg har gode venner).
• Jeg begynner å få deppressive følelser - som jeg selvfølgelig prøver å bekjempe. Føler at hvis man skal gi seg nå, så kan man like så godt dø (og det er jeg ikke helt klar for).

FAEN så negativt ting skulle være -.-

SHIT ELLER.. kjemp eller dø sier jeg bare.

- Aleksandra